Hørsel

Meniere er en kronisk, progredierende sykdom med sterke svimmelhetsanfall, dottfølelse, tinnitus og nedsatt hørsel.

Pasienten får en kraftig følelse av at alt roterer, og anfallet er ledsaget av dårlig balanse, kvalme og oppkast. Noen har få anfall i løpet av livet, andre har mange. Anfallene kommer usystematisk og uforutsigbart, og medfører naturlig nok angst og usikkerhet. Pasientene forteller ofte at de begrenser sitt daglige liv fordi de er redde for eventuelle anfall. Det føles utrygt å kjøre bil eller ta offentlige transportmidler i tilfelle anfall, og mange forteller at de har sluttet å gjøre ting utenfor husets fire vegger. Etter anfall har pasienten behov for noen dagers hvile.

Tinnitus er en del av sykdommen, og det er viktig å få riktig informasjon og veiledning tidlig i forløpet, slik at tinnitus ikke utvikler seg til å bli en plage.

Hørselen fluktuerer, det vil si at den er nedsatt under anfallet, før den normaliserer seg igjen. I det ordinære sykdomsforløpet blir hørselen dårligere for hvert anfall, inntil sykdommen stabiliserer seg. Da er hørselen permanent nedsatt til rundt 60-70B, og dette betraktes som et stort hørselstap. Ofte tilkommer lydforvrengning og lav ubehagsterskel, noe som kan gjøre det utfordrende å kompensere hørselstapet med høreapparat. Et godt råd er å bruke god tid på utprøvingen av apparater.

Sykdommen er vanskelig å diagnostisere, og dette har flere årsaker.

Kriteriene for å fastsette diagnosen er at pasienten har svimmelhetsanfall, dottfølelse, tinnitus og nedsatt hørsel under og etter anfallet. Et akutt svimmelhetsanfall sender ofte pasienten til akutt medisinsk behandling, der andre alvorlige sykdommer blir undersøkt. Dottfølelse og tinnitus er subjektive opplevelser som er vanskelig å måle, og hørselen bør sjekkes før, under og etter anfallet, for å avdekke eventuelle endringer. Diagnosen kan derfor lett forveksles med andre anfallsvise svimmelhetssykdommer, som for eksempel krystallsyke (BPPV) eller virus på balansenerven, noe som HLF Briskeby forenklet kaller menierelignende tilstander. På bakgrunn av dette ønsker vi også å gi et godt tilbud til pasienter med en mulig, men ikke tydelig diagnose, da mange av plagene oppleves likt av pasientene.

Meniere behøver ikke være en alvorlig hindring for å ha god livskvalitet og fungere godt i arbeidslivet. Det er hverdagene som skal leves, og med ufarliggjøring og god informasjon kan pasienter med sykdommen(e) ha en god livskvalitet på tross av plagene.

HLF Rehabilitering tilbyr rehabilitering og kurs for personer som plages av meniere. Gjennom kunnskap og veiledning gis kursdeltakerne forutsetninger for å mestre både hverdagsliv og arbeidsliv på best mulig måte.

Vi har fokus på informasjon om mekanismene bak sykdommen og vektlegger betydningen av den sentrale bearbeidingen av sanseimpulser fra ulike systemer i hjernen. Det gis innsikt i sykdommens forskjellige faser og hvilke følger som kan oppstå. Betydningen av å bruke egne ressurser for å oppnå bedring av helse og livskvalitet er en stor del på kursene, og ved å dele erfaringer med andre i samme situasjon får deltakerne verktøy til å mestre hverdagen og gjenopprette balanse både fysisk og mentalt.

Kilder:

• Helsedirektoratet (2016) Nasjonale retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av pasienter med Menieres sykdom.
• Ljøstad &al. Utredning ved akutt svimmelhet. Tidsskr Nor Legforen nr. 9, 2019; 139: 828-32
• Eldøen G &al. Persisterende postural-perseptuell svimmelhet. Tidsskr Nor Legeforen nr. 9, 2019; 139 833-6
• Jastreboff, P. & Hazel, J. (2008) Tinnitus Retraining Therapy – Implementing the Neurophysiological Model. 3. edn. Cambridge: University Press
• Frederik Goplen (2010) Svimmelhet, diagnostikk og behandling.
• Kompetansesenter for vestibulære sykdommer, ØNH-avd. Haukeland sykehus. Balanselaboratoriet. En vei ut av svimmelheten. Informasjon om svimmelhet og balanseforstyrrelser. Tilgjengelig fra: https://www.balanselaboratoriet.no (ekstern).

• Psykomotorisk fysioterapeut og kognitiv terapeut, Inger Anita Herheim (2012). Balansetrening for hørselshemmede. Betydning for kommunikasjon og mestring. Prosjekt fra Extrastiftelsen.

Å ha tinnitus (øresus) er å oppleve lyd som ikke stammer fra en ytre lydkilde. Lydene høres i ørene eller i hodet, ofte som ringing, piping, summing, sus eller dur. Tinnitus kan variere i styrke, fra nesten uhørlig til øredøvende sterk lyd. Noen hører den konstant, mens andre opplever at lydene kommer og går.

Milde former for tinnitus er svært vanlig. Omkring 10 % av oss opplever tinnitus ofte, og noen få får en tinnitus som påvirker hele livsførselen.

Tinnitus er nerveimpulser som hjernen oppfatter som lyd, selv om det ikke kommer lydsignaler utenfra. Disse nerveimpulsene oppfatter vi oftest når det er relativt stille rundt oss, for eksempel på soverommet, eller når vi kommer inn i et stille rom etter å ha oppholdt oss et sted med mye lyd.

Årsaken til at tinnitus utløses – og at vi blir oppmerksomme på den – kan skyldes både mentale og fysiske forandringer. For eksempel opplever noen tinnitus for første gang når de pensjoneres eller når de selv eller familien får helseproblemer. Tinnitus kan også komme etter kraftig støy eller musikk, og kan utløses av en forandring av hørselen.

Mange som får tinnitus oppfatter den som et faresignal som tar stadig sterkere kontroll over hverdagen. Lyden kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om alle slags gjøremål og dominerer både tanker og oppmerksomhet. Ved å gi tinnitus fokus, lytte oppmerksomt og også knytte frykt og bekymringer til den, lærer vi hjernen til å registrere tinnitus bevisst. Da vil følsomheten for lyden øke, og vi er inne i en negativ spiral.

Tinnitus er sjelden et symptom på alvorlig sykdom, men kan være svært ubehagelig.

HLF Rehabilitering tilbyr personer med plagsom tinnitus et helhetlig tilbud slik at forutsetningene for å mestre tinnitusplagene øker. Tilbudet baserer seg på en nevrofysiologisk og kognitiv forklaringsmodell der de hovedelementene ufarliggjøring, avspenning, informasjon og lydstimulering, er viktige elementer.

Gjennom forelesninger, erfaringsutveksling og stressmestring lærer brukeren å skyve tinnitus lengre bak i oppmerksomheten, slik at den gradvis slutter å dominere.

Prosessen kalles habituering.

Underveis i prosessen vil du ha god hjelp av følgende:

• Unngå stillhet. Legg inn en bakgrunnslyd i omgivelsene (for eksempel radio eller musikk). På den måten gir du hjernen noe annet enn tinnitus å fokusere på
• Forsøk å minimere overvåkingen av tinnituslyden – men aksepter at du registrerer den innimellom
• Husk at tinnitus er en uviktig lyd og ikke farlig

Tinnitus-telefonen – 32 22 65 32

• Telefonen betjenes virkedager mellom kl 9 og kl 11
• Foretrekker du skriftlig henvendelse – kontakt oss på mail tinnitus@hlf.no
• Ønsker du at samtalen skal foregå på en digital møteplattform, kan du sende en mail om dette til tinnitus@hlf.no. Da får du invitasjon til en samtale på den digitale møteplattformen Confrere. Av hensyn til personvern, krever plattformen innlogging med BankID

Tinnitus-telefonen driftes av HLF Rehabilitering as. Personale med hørselsfaglig kompetanse besvarer telefonen og gir råd og veiledning knyttet til tinnitus basert på kunnskapsbasert praksis. Kunnskapen bygges på forskning, lang erfaring fra praksisfeltet samt tett kontakt med brukermiljøet i HLF.

APP «Tinnitus – riktig fokus»
Dette er en App for deg som plages av tinnitus og som inneholder både avspenningsteknikker og fokuseringstrening. Appen kan lastes ned gratis fra Google play (ekstern) eller App Store (ekstern).

Les mer om appen her.

Kilder:

• Jastreboff, P. & Hazel, J. (2008) Tinnitus Retraining Therapy – Implementing the Neurophysiological Model. 3. edn. Cambridge: University Press
• Kaldo, V. & Andersson, G (2004). Kognitiv beteendeterapi vid tinnitus. Lund: Studentlitteratur.
• Williams, K.C (2013). Tinnitus – Bryt lydbarrieren med kognitiv terapi. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Zetterquist, V. Andersson, G. & Kaldo, V. (2013) Leva med tinnitus. Stockholm: Natur & Kultur
• Williams, K.C (2018) Hørselstap – Stress og mestring Oslo: Gyldendal
• Thomassen, Stein (2018) Selvhjelp ved Tinnitus – hvordan mestre plagsom øresus. 2. utg. Tinnitustips
• Kujawa SG, Lieberman MC (2011) Adding insult to injury; cochlear nerve degeneration after «temporary» noise-induced hearing loss. J Neurosci 29: 14077-14085
• Schaette R, McAlpine D (2011) Tinnitus with a Normal Audiogram: physiological Evidence for Hidden Hearing Loss and Computional Model. J Neurosci 31: 13452-13457

Er man døv, eller har såpass nedsatt hørsel at høreapparat ikke lenger er tilstrekkelig, kan man søke om å få cochleaimplantat (CI). CI sender lyd direkte til hørselsnerven, og kan derfor gi barn som blir født døve, og personer som har mistet hørselen, mulighet for å høre tale og annen lyd, selv om hørselsorganet ikke fungerer.

Et cochleaimplantat består av to deler: en indre og en ytre.

Den indre delen, selve implantatet, legges inn under huden bak øret, og en ledning med elektroder føres inn i sneglehuset (cochlea). Herfra stimuleres hørselsnerven direkte med strøm, og man forbigår dermed de delene av hørselssystemet som ikke lenger fungerer. Elektrodene stimulerer hørselsnerven på forskjellige områder, for å etterligne slik menneskets naturlige hørsel fungerer. For at implantatet skal vite hvilke deler av høreselsnerven som skal stimuleres, er det avhengig av signaler fra en ytre prosessor.

Den ytre delen, prosessoren, sitter festet på hodet med en magnet, og kan også ha en del som henger på øret. En liten mikrofon på apparatet fanger opp lydene fra omgivelsene og sender disse videre til implantatet som en digital kode.

Når man har fått cochleaimplantat, hører man elektrisk istedenfor akustisk. Dersom man har hørt normalt og/eller gjennom høreapparat tidligere, vil den elektriske lyden være ukjent for hjernen, og de fleste trenger tid på å venne seg til å høre lyd på denne nye måten. Man har i utgangspunktet krav på oppfølging og hjelp av en pedagog til dette, men der dette ikke er mulig, f.eks. på grunn av mangel på kvalifiserte pedagoger i nærmiljøet, finnes det programmer på internett og veiledninger på hvordan man kan gjøre dette selv. Brukerne må i alle tilfeller innstille seg på at tilvenning til den nye lyden kan kreve en del tid og energi.

For å få innvilget operasjon, må man henvises til utredning på det sykehuset man eventuelt skal opereres ved. Avgjørelsen tas blant annet på bakgrunn av hvor lenge personen har hatt nedsatt hørsel, hvor dårlig man hører, skårer på ulike hørselstester og vedkommendes motivasjon. Høreapparater må være godt utprøvd, og det må være tydelig at disse ikke gir tilstrekkelig hjelp til å oppfatte tale. Voksne vil som hovedregel få innvilget operasjon av kun ett øre, men kan søke om å få CI også på det andre, dersom man har grunn til å tro at dette vil gi vesentlig bedre hørsel.

Det er fire sykehus i Norge som gjennomfører CI-operasjoner på voksne: Rikshospitalet i Oslo, Haukeland sykehus i Bergen, St. Olavs hospital i Trondheim og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Alle barn opereres på Rikshospitalet.

HLF Rehabilitering tilbyr rehabilitering og kurs for personer som har eller skal få cochleaimplantat. I forkant av operasjonen kan de få informasjon om hva de har i vente og hvordan de kan forberede seg, i ettertid kan de få veiledning til hvordan de kan få best mulig utbytte av apparatet, og hvordan de kan tilpasse seg livet med CI. Vi har også audiopedagoger som kan følge personer ved lydpåsetting på Rikshospitalet etter operasjon. Da blir vi med brukeren hele dagen for å hjelpe dem i gang med utnyttelse den nye lyden.

Hva er det?
Sudden deafness, eller plutselig hørselstap, er en tilstand der pasienten i løpet av noen minutter, timer eller dager opplever at hørselen på det ene øret blir betydelig nedsatt eller forsvinner helt (vanligvis regnes sudden deafness som et fall på minst 30 dB i tre tilstøtende frekvenser). Tilstanden er nesten bestandig ensidig, og ledsages vanligvis av tetthetsfølelse i øret, tinnitus, og i en del tilfeller svimmelhet.

Det er usikkert hvor mange som rammes av sudden deafness, men det anslås at antallet er 5–20 personer per 100 000 per år. I omtrent 85 % av tilfellene finner man ingen forklaring på hørselstapet, og vet derfor ikke hvorfor den enkelte rammes. Noen forslag til mulige årsaksforklaringer er infeksjon, betennelse og dårlig blodtilstrømning til hørselsnerven, og det iverksettes derfor ofte tiltak for å behandle denne typen problematikk når man ikke vet hvorfor pasienten er rammet. For enkelte kommer hørselen tilbake like plutselig som den forsvant, for andre kommer den bare delvis tilbake eller ikke i det hele tatt.

Hva bør man gjøre?
Dersom du opplever sudden deafness bør du straks ta kontakt med din fastlege, som vil sende deg videre til en øre-nese-hals-spesialist. Øret vil bli undersøkt for å utelukke mekaniske årsaker til hørselstapet, og det vil bli gjennomført hørselstester og MR. I sjeldne tilfeller er årsaken til hørselstapet en sykdom eller tilstand som kan påvises (som labyrintitt, vestibularisschwannom eller slag), og slike tilstander bør derfor undersøkes og utelukkes. Dersom man ikke finner noen åpenbar årsak til hørselstapet, er det vanlig å forsøke behandling med steroider og eventuelt hyperbar oksygenbehandling. Behandling bør iverksettes så fort som mulig, men effekten av disse behandlingene er usikker. I 2022 startet derfor en norsk multisenter-studie om effekt av hyperbar oksygenbehandling ved sudden deafness, se SuDHO: Plutselig uforklarlig hørselstap og trykkammerbehandling – Helse Bergen.

Det anbefales å følge opp med hørselstester over tid, både for å oppdage eventuell bedring eller forverring, og fordi det i noen tilfeller kan vise seg at hørselstapet skyldes sykdom (som meniere). Dersom hørselstapet vedvarer, vil pasienten oppleve utfordringer i samtale, spesielt i støyende omgivelser. Det er vanlig å prøve å avhjelpe dette med høreapparat eller i sjeldne tilfeller cochleaimplantat.

Kilder:
Chandrasekhar, S. S., Tsai Do, B. S., Schwartz, S. R., Bontempo, L. J., Faucett, E. A., Finestone, S. A., Hollingsworth, D. B., Kelley, D. M., Kmucha, S. T., Moonis, G., Poling, G. L., Roberts, J. K., Stachler, R. J., Zeitler, D. M., Corrigan, M. D., Nnacheta, L. C., & Satterfield, L. (2019). Clinical Practice Guideline: Sudden Hearing Loss (Update). Otolaryngology–Head and Neck Surgery, (ekstern) 161(1_suppl), S1–S45.

Norsk Forening for Otorhinolaryngologi, Hode- og Halskirurgi. (u.å.) Idiopatisk plutselig sensorinevrogent hørselstap (ekstern). Legeforeningen.

Rauch, S. D. (2008). Idiopathic Sudden Sensorineural Hearing Loss. The new England journal of medicine (ekstern), 359(8), 833–840.

Nedsatt hørsel defineres som nedsatt evne til å høre én eller flere av frekvensene vi trenger for å kunne oppfatte tale. Dette er frekvensene mellom 125 Hz og 8000 Hz. Man kan ha nedsatt hørsel i bare noen få, i mange eller i alle disse frekvensene, og i ulik grad. Hvordan lyden oppfattes, vil være avhengig av hvilke frekvenser som er nedsatt, og hvor mye.

Nedsatt hørsel kan være medfødt eller ervervet, men vil i alle tilfeller ha noen konsekvenser for den rammede selv og deres nærpersoner. Når man har nedsatt hørsel, vil man oppleve at ens evne til å kommunisere med andre mennesker blir påvirket, spesielt om man oppholder seg i støyende omgivelser. Dette kan påvirke personens evne til deltakelse sosialt, på skole/studier og i arbeidslivet, og i sin ytterste konsekvens resultere i en grad av isolasjon. Nedsatt hørsel kan også medføre fysiske og emosjonelle konsekvenser som muskelstivhet, slitenhet, tinnitus, utfordringer med hukommelse og depresjon. Det er derfor viktig at nedsatt hørsel tas på alvor, og blir behandlet når det blir oppdaget.

Hvordan et hørselstap behandles, vil være avhengig av type og størrelse. En person med nedsatt hørsel kan ha nytte av en rekke tekniske hjelpemidler, så vel som tilrettelegginger i hjem, skole eller på arbeidssted. Det mest brukte hjelpemiddelet er høreapparat, som er et digitalt apparat som fanger opp lyder i omgivelsene med en liten mikrofon, og sender disse inn gjennom øregangen med forsterkning i de frekvensene brukeren har nedsatt hørsel i. Har man såpass dårlig hørsel at høreapparat ikke hjelper, kan man få cochleaimplantat. I tillegg til tekniske hjelpemidler, er det viktig at personer med nedsatt hørsel får tilstrekkelig informasjon om sin tilstand og de mulige følgene av denne. Det kan virke forebyggende for utvikling av følgeplager og –tilstander, og vil gjøre brukeren i stand til å forutse og formidle sine egne behov til omgivelsene.

HLF Rehabilitering har et stort antall kurs- og rehabiliteringstilbud for personer med nedsatt hørsel. Ta en titt på hva vi tilbyr av kurs og rehabilitering og hva som passer for deg.

Vi tilbyr rehabiliteringsgruppe med individuell oppfølging for personer med svimmelhetsutfordringer knyttet til vestibulære lidelser.

Du vil få kunnskap om balansesystemet, nervesystemet og stressregulering. Vi gjennomgår temaer som tap og aksept og kognitiv tilnærming. Egne erfaringer du får gjennom ulike praktiske øvelser for å øke kroppskontakt, bedre bevegelighet etc, har stor betydning for din bedring. Du vil lære verktøy for å mestre de plagene svimmelhet og nedsatt balanse kan gi. Tilbudet går over totalt 11 dager fordelt på 3 + 1 uke og inneholder en kombinasjon av undervisning, praktiskteoretiske gruppetimer, individuelle timer og erfaringsutveksling. Din primærkontakt følger deg opp individuelt gjennom rehabiliteringsforløpet med fokus på kartlegging, rehabiliteringsplan, oppfølging av rehabiliteringsplanen og veien videre.

Dette tilbudet passer for personer med svimmelhet- og balanseutfordringer:

• etter ferdigbehandlet krystallsyke (BPPV)
• etter virus på balansenerven (vestibularisnevritt)
• med landgangssyndrom
• med persistent postural-perceptual svimmelhet (PPPS)
• som kan forflytte seg ved egen hjelp
• som ikke bruker benzodiazepiner

Kriterier for deltagelse
Du kan ikke være under annen svimmelhetsbehandling disse tre ukene. Du må kunne forflytte deg selv. Du kan ikke bruke benzodiazepiner. Du kan ikke ha ME.

Egenandel
Rehabiliteringen finansieres av Helse Sør-Øst. Du betaler egenandel etter gjeldende satser (156 kr dagen).

Søknadsprosedyre
Du må være utredet av øre-nese-hals-spesialist før henvisning. Leger på sykehus kan sende henvisning direkte til HLF Rehabilitering elektronisk/per post. Fastlege/avtalespesialist må sende henvisning til Regional koordinerende enhet (RKE) for godkjenning. RKE ønsker at henvisningen sendes på digipost. Legenotat og audiogram skal legges ved henvisning.